Program

I lang tid har det vært uavklart om ansvarssiden kan erlegge erstatningsbeløp for slik å bestemme oppgjørstidspunkt og grensen mellom påført og fremtidig tap. Valg av oppgjørstispunkt har store implikasjoner, idet skadelidte etter omstendighetene kan tjene på å skyve på oppgjørstidspunktet. For ansvarssiden er det oftest fordelaktig å gjøre opp, blant annet fordi skattebelastningen slik blir mindre. Emnet er høyaktuelt i det en sak om spørsmålet relatert til yrkesskadeforsikring står for Høyesterett ( LB 23-026689ASD-BORG/03). Foredragsholderne vil undersøke nærmere den pengekravsrettslige og erstatningsrettslige bakgrunnen for spørsmålet og ta stilling til rettsspørsmålene.

Temaet for foredraget er fysiske og juridiske personers rett til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) som følge av norske myndigheters brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Både EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller krav til at det i norsk rett må være mulig å få oppreisning ved konvensjonsbrudd. Spørsmålet er hvilke krav som kan utledes av bestemmelsene, og hvordan de kan og bør gjennomføres i norsk erstatningsrett. Problemstillingen aktualiseres av at det i norsk over lengre tid har blitt diskutert om EMK artikkel 13 kan fungere som hjemmel for å tilkjenne oppreisning. Diskusjonen må sees i sammenheng med rettsutviklingen i våre naboland. De øverste domstolene i Sverige, Danmark og Finland har alle tilkjent oppreisning med henvisning til forpliktelsene etter EMK. Samtidig har den norske regjeringen igangsatt et arbeid med å vurdere om det skal vedtas en egen lovbestemmelse om oppreisning for konvensjonsbrudd. Justisdepartementet har mottatt en lovutredning med forslag om at det inntas en egen bestemmelse i skadeserstatningsloven som gir rett til oppreisning for konvensjonsbrudd.