Allment akseptert viten og prinsippet om fri bevisvurdering

Professor Magne Strandberg fra Universitetet i Bergen snakker i dette E-kurset om allment akseptert viten og prinsippet om fri bevisvurdering.

Da Høyesterett i 1998 avsa en av sine første dommer om nakkesleng, ble det uttalt at domstolenes vurdering av årsak og bevis må være basert på «allment akseptert medisinsk viten». Frasen har blitt gjentatt i en rekke senere dommer fra Høyesterett, den har blitt anvendt av lagmannsretter og tingretter over hele landet og er i dag en etablert del av årsaks- og bevislæren i personskadesaker. Samtidig kan det være vanskelig å forene et krav om støtte i allment akseptert medisinsk viten med det prinsippet om fri bevisvurdering som er nedfelt i tvisteloven § 21-2 (1), og som har vært en etablert del av norsk prosessrett i svært lang tid. Er et krav om støtte i allment akseptert medisinsk viten i strid med dette prinsippet? Er det en modifikasjon av prinsippet? Eller kan det sies å være en mer forsiktig anbefaling om hvordan dommerne skal utøve sin frie bevisvurdering?

Dette var et av foredragene på Det årlige personskadeerstatningsrettskurset 2024